Truls Svendsen og jeg har noe til felles

BLOGG: Som forfatter er formidlingsevnen noe av det viktigste du har. Helt siden jeg var veldig liten har jeg elsket å fortelle og skrive historier. Mine yngre søstre fikk høre skolestilene mine på sengekanten. Dette var ikke alltid like populært for foreldrene våre, da historiene kunne bli litt skumle.

I går ble jeg sittende og se på Lindmo. Truls Svendsen snakket om det forestående showet sitt. Jeg må bare innrømme at jeg digger den mannen! Humoren, den positive holdningen, evnen til å ikke ta seg selv så høytidelig. Han og Eyvind Hellstrøm er et drømmeteam, to veldig ulike personer som lærer så mye av hverandre og som skaper uforglemmelige øyeblikk. Mannen min er over gjennomsnittet interessert i matlaging, og Truls à la Hellstrøm er et av de få programmene vi kan se sammen.

I godt selskap

Det virker så enkelt når Truls skal formidle noe på TV, det være seg på et talkshow, framføring av dans/sang/foredrag på en scene, eller intervju. Men så viser det seg altså at også han sliter med frykten for å formidle foran mange mennesker. Mannen som nå skal i gang med sitt første soloshow. Hvem skulle trodd det? Men så er det da kanskje ikke så rart likevel. “En undersøkelse viser at den største frykten blant folk er frykten for å snakke i forsamlinger. På andre plass kom frykten for å dø. Tas dette bokstavelig betyr det at folk heller vil være den som ligger i kista enn den som holder minnetalen”, skriver Oslo-psykologene.no.

Jeg er i det minste i godt selskap. Jeg liker virkelig ikke å snakke foran store forsamlinger. Som jeg nevnte innledningsvis, er formidlingsevnen det viktigste du har som forfatter. Jeg har sjelden utfordringer med å ordlegge meg skriftlig, jeg elsker å lage historier som kan underholde og forhåpentligvis bety noe for leseren. Gi barn en mulighet til å reise inn i en magisk verden, utforske boksidene alene eller sammen med foreldrene. Det er altså verre når det kommer til den muntlige framføringsevnen. Men slik har det ikke alltid vært.

Masse påfunn

Da jeg var barn og ungdom, var jeg den første til å melde meg når de trengte ulike underholdsbidrag på avslutninger. Dans, sang, skuespill, turn og så videre. Jeg dro med hele klassen på mine rare påfunn. (Beklager det, dere;). Jeg var til og med med på å skrive og holde 17. mai-talen et par år! Men så var det slutt.

Jeg har ofte tenkt på hva grunnen til det var. Jeg kan ikke peke på en spesiell hendelse som fikk alt til å snu. Jeg passer heller ikke inni teorien som omhandler barn som opplever at omsorgspersonene er lite interesserte eller kritiske når barnet deler noe.

De som blir “irettesatt, det kommer uoppfordrede råd om hvordan ting kan gjøres bedre, det blir påpekt hva som er feil eller lite gjennomtenkt, de blir latterliggjort eller gjort selvbevisste på deres entusiasme, intelligens, barnlighet, eller humoristiske sans, samt andre former for kritikk og negativitet. Å bli møtt på denne måten gjentatte ganger, kan føre til at et ungt sinn går inn for å unngå og si ting som er “feil”. Samtidig blir det selvbevisst og projiserer at andre er kritiske, og at andres kritiskhet er viktigere enn egen uttrykksmåte. Disse forsvarsmekanismene tar man med seg inn i voksen alder”, skriver Oslo-psykologene.no.

Jeg kommer fra en familie med tette bånd, der vi har hatt tid til hverandre og vært interessert i hverandres historier. Jeg har ikke tall på alle de gangene familien har måttet sitte og se på mens jeg sang, danset, fortalte eventyr og hadde show. Applausen var alltid like stor. Jeg tror rett og slett bare at jeg ble voksen.

Katastrofetanker

Jeg vil påstå at jeg er en person som er trygg i meg selv, men når man blir eldre, blir man oppmerksom på verden på en helt annen måte. Man erfarer at ting er mer nyansert. Man blir bevisst sin egen rolle i ulike settinger og for mye fokus på dette kan føre til nervøsitet og keitethet. Man kan fort legge begrensninger på seg selv, få katastrofetanker som; tenk om jeg glemmer hva jeg skal si?, tenk om jeg bare blir stående og stotre?, tenk om de ser at jeg sliter?, tenk om de synes det jeg formidler er kjedelig?, tenk om jeg sier noe feil? Men hva så egentlig? Det er menneskelig. Vi har vel alle vært der en gang. Det glemmes fort.

Jeg blir med jevne mellomrom spurt om å komme å fortelle om bøkene mine på ulike arrangementer. For en ukjent forfatter er det stor stas å få slike forespørsler, men det er vanskelig å si ja alltid. Jeg er redd folk tror jeg sier nei fordi jeg ikke vil. Det er langt fra virkeligheten. Denne frykten for å formidle i store forsamlinger gjelder flere av mine forfatterkolleger.

Det hjelper litt å vite at “de aller fleste gode talere og foredragsholdere kan fortelle deg at det ligger mye trening og hardt arbeid i å holde en tale eller presentasjon som ser ut til å gå av seg selv. Selv en av verdens beste taleholdere, komikeren Steve Martin, medgir at han øver høyt på et tale minimum 20 ganger før han skal holde den” (oslo-psykologene.no).

Ut av komfortsona

Jeg vet så inderlig vel at øvelse gjør mester. At det med tiden vil bli enklere. Men så er det den høye terskelen ut av komfortsona som skal forseres. Og av og til må jeg pushe meg selv lenger enn jeg normalt ville gjort, som den gangen jeg ble invitert på God morgen Norge for å snakke om ei barnebok jeg har utgitt.

Det var så gøy å bli spurt, men jeg hadde ikke blund på øynene natta før intervjuet. Det var ekstra skummelt når det skulle sendes direkte. Tenk om jeg fikk jernteppe? Det var jo ikke mulig å gjøre et nytt opptak. Men det gikk ganske bra, og sånn er det jo som oftest. Og følelsen man får etterpå er fantastisk. Følelsen av mestring.

Nå utgir jeg straks ei ny barnebok om livet i havet ved Lindesnes. Forsøpling er ett av temaene som tas opp http://www.anettemoe.no. Så får vi se om jeg kan pushe meg selv til å takke ja til mer framover.

Les flere innlegg av Anette Moe her