Struktur- eller legitimeringskonferanse?

Vi brukte en arbeidsdag for å delta på som NTNU arrangerte i Trondheim 11. februar, med deltakere fra sektoren i hele landet. Spørsmålene i undertittelen var «Større, sterkere, bedre?», noe som skulle indikere en kritisk og analytisk inngang til strukturreformen.

Denne ble igangsatt i 2014 av tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, og resulterte i sammenslåing av en rekke universiteter og høgskoler, deriblant NTNU. Stream fra konferansen ligger her. Et tilleggsmoment ved konferansen var at en følgeevaluering av NTNU-fusjonen nylig publiserte en rapport som oppsummerer resultatene så langt.

Dresskledde ledere, rådgivere og rektorer klapper hverandre på skuldrene, og er unisont enige om at de har tatt de riktige valgene, til tross for motstand, til tross for at det kan være «utfordrende».

Eli Smeplass og Arve Hjelseth

Ansatte ved NTNU

Vår rolle på konferansen var å være kritiske lyttere, siden vi begge – i likhet med et stort flertall av de NTNU-ansatte – var svært skeptiske til fusjonen, et synspunkt vi mener står seg godt også i dag, selv om det neppe er noen vei tilbake.

På nettsiden til konferansen ble en rekke interessante spørsmål stilt; Er vi på rett vei? Får vi den kvalitetsutviklingen som var forutsatt? Dette gjorde oss interesserte i konferansens innhold. Det ble proklamert at ansatte, studenter, politikere, myndigheter, samarbeidspartnere og andre interesserte skulle inviteres til en debatt om veien videre, etter strukturreformen. Konferansen levde ikke opp til disse forventningene.

For det første var konferansen svært topptung. Nesten alle lengre foredrag ble holdt av aktører i posisjoner som på en eller annen måte har interesse i at reformen skal lykkes, selv om enkelte – som for eksempel Steinar Stjernø – var kritiske til blant annet manglende politisk finansiering.

Tydelige kritikere (to fra fagforeninger og politikeren Marit Arnstad) kom bare til orde i paneldebatter, hvor hvert panel hadde så mange deltakere at det ikke var stort de fikk tid til å si. Ronny Kjelsberg berører mange kritiske elementer i dette innlegget, som han ikke fikk mulighet til å si på konferansen. De kritiske stemmene fra diskusjonene for tre-fire år siden var altså tynt representert.

For det andre: Bestillingen fra rektor Bovim var tydelig i hans åpningshilsen. Dette skulle ikke primært dreie seg om hvorvidt resultatet var godt eller dårlig, men om å samle erfaringer som gir grunnlag for å justere kursen. Dette er en prisverdig påpekning, men gjennom sammensetningen av programmet ble ønsket bare delvis fulgt opp.

Strukturreformen var sterkt preget av løfter om styrking av sektoren, og av at man ikke skulle fusjonere for fusjonenes egen del. Nei, det skulle være et virkemiddel for å skape bedre utdanning og forskning i mer robuste fagmiljøer som hevder seg internasjonalt.

Hvordan kan man måle dette? Hvilke indikatorer har man på om noe er vellykket eller mislykket? Ikke overraskende er evalueringskriteriene basert på noen tenkte konsekvenser, deriblant økt samarbeid på tvers av institusjoner, nye samarbeidsformer, økt kvalitet – men det fremstår fremdeles som like umulig å faktisk vurdere hvorvidt endringene som er gjort har bidratt til noe som helst. Dette kom spesielt godt frem i presentasjonen av den nye NIFU/Technopolis-rapporten. I ett tilfelle ble svarkategorien «vet ikke» tolket som et positivt svar på fusjonens vegne, mens det vel helst indikerer at spørsmålet er lite relevant eller grunnlag for reell usikkerhet.

Det generelle fraværet av kritiske stemmer fikk oss til å lure på om det var en legitimeringskonferanse heller enn en strukturkonferanse vi hadde havnet på: å produsere begrunnelser for at dette går bra, og det som ikke går så bra, vil gå seg til. Selv Senterpartiets Marit Arnstad innså at det nå handler om å få reformen til å fungere, ikke om omkamper.

Det er mange måter å lese følgeevalueringen på, men vi merket oss at presentasjonene på konferansen vektla det positive inntil det nesten parodiske.

Ett av de tydeligste eksemplene på den generelle tendensen var dette: De ansatte ble i surveyundersøkelsen spurt om de så bedre muligheter for samarbeid med næringsliv og samfunn som følge av fusjonen. Tallenes tale er at de som i stor eller noen grad ser slike muligheter når det næringslivet utgjør 44 prosent på Gjøvik, 27 prosent i Ålesund, 16 prosent ved gamle HiST og 7 prosent ved gamle NTNU. Dette må jo sies å være nokså beskjedne tall, spesielt for Trondheim-institusjonenes del, men muntlig ble det understreket at her ser man faktisk bedre og nye muligheter, til dels også i Trondheim.

NIFUs presentasjon av datamaterialet virket i sterk grad preget av en slik vilje til å se det positive bak alle slags kritiske merknader, spesielt i Trondheim. De pynter ikke på tallene, men på tolkningen av tallene. Det inngir ikke nødvendigvis tillit til at evalueringen vil bidra til at ledelsen får hjelp til å se alle utfordringene organisasjonen vil stå overfor i mange år framover.

Det er nokså påfallende hvordan man fremstiller sammenslåing av universitetene og høgskolene som uunngåelig i retrospekt. Det virker som om seierherrene skriver historien, om hvordan ny struktur og færre institusjoner var eneste veien å gå for å sikre høyere kvalitet i UH-sektoren. Politikken bekrefter politikken. Dresskledde ledere, rådgivere og rektorer klapper hverandre på skuldrene, og er unisont enige om at de har tatt de riktige valgene, til tross for motstand, til tross for at det kan være «utfordrende».

Komisk nok fremstilles botemiddelet å være tydelig lederskap, ledere som tør å ta vanskelige avgjørelser og å stå i det mens det stormer. Det hele bærer preg av at universitetsdemokratiet for lengst er byttet ut med en bedriftsmodell hvor økonomisk rasjonalisering, endringsvillighet samt kulturforandringer skal helbrede den norske UH-sektoren fra lav kvalitet. Her bemerket så vidt vi registrerte ingen at kultur spiser strategi til frokost, som Peter Drucker en gang formulerte det.

Alle ansatte vil slutte seg til vinnerlaget bare de får tenkt seg om. Det er ledelsens oppgave å endre kulturen og få de ansatte til å tro på dette. Vår antakelse er at dette like gjerne kan skape fremmedgjøring som entusiasme, blant annet fordi vi ikke kjenner oss igjen i den skjønnmalende virkelighetsbeskrivelsen.

NIFU-rapporten illustrerer hvordan fusjonen også har hatt negative konsekvenser: Medbestemmelse og medvirkning reduseres og det tar mye energi å tilpasse seg nye rutiner. Dessuten: Selv om det er riktig at det er for tidlig å evaluere mer langsiktige effekter, er det ingen dristig hypotese at lenge før de antatt positive konsekvensene vil ha inntruffet, har sektoren allerede blitt kastet inn i en ny omkalfatrende prosess, initiert av nye politiske miljøer som vil sette sine «fotavtrykk» for ettertiden.

Spørsmålet er om demokratisk forankret medvirkning i det hele tatt kan sies å eksistere fremtidens universitets-Norge, med tanke på hvor ivrige både politikere og ledere i sektoren er på å er til å overse de ansattes erfaringer når man vurderer hvordan reformer og fusjoner faktisk slår ut.

Vi har i mange år sett og kjent på kroppen hvordan det er de universitetsansatte som betaler prisen i slike prosesser. Nye mer effektive løsninger gjør kanskje budsjettene finere, og man kan vise til tiltak som er fremadrettet for å øke robusthet, men gang på gang ser vi hvordan dette i realiteten medfører merarbeid og frustrasjon hos ansatte. Det gjelder fusjonsprosessene, men det gjelder også andre prosesser som nok gjør arbeidsdagen mer spennende for bestemte toppsjikt, men som på grunnplanet representerer heft og plunder: Nye læringsplattformer, uklarheten om fremtidens kontorarealer, stadige evalueringer av fakultets- og instituttstrukturer, nye økonomimodeller og så videre.

Endring er normaltilstanden, sa rektor en gang. Det kan være noe i det, men fra vårt perspektiv ser det av og til ut som endring er et mål i seg selv. Strukturkonferansen maktet ikke å fjerne dette inntrykket.