Dagbok fra Lesvos

Om bord i flyet til Hellas er vi hudløse. Vi vet hva som venter oss om noen timer når vi kommer til flyktningene på Lesvos. En urettferdighet så blodig at den er vanskelig å forstå. Noen kommer seg lett til og fra Hellas. Andre drukner på veien.

Jeg ville dratt til alle land i verden for å finne noen som kan hjelpe sønnen min. Jeg ville til og med dratt til Helvete. Ordene kommer fra en mor som har besøkt klinikken hvor vi skal være de neste ukene. Pasientkøen her er lang.

Vi er iskalde i boblejakker og vintersko når vi tar imot ham som går i sandaler og ikke har jakke på. Venstre arm har elleve horisontale kutt. Kutt på en arm med flere arr enn vi klarer å telle.

Vi ser på ID-kortet hans, han burde vært på ungdomsskolen. Ikke her. Han burde vært med mammaen og pappaen sin. Ikke her.

En kollega ser ned på graviditetstesten til en 17-år gammel jente. To blå streker. Hun legger haken mot brystet, tårer drypper ned på helsekortet hennes og bokstavene i navnet hennes flyter sammen i en blå sjø av blekk. Hun orker ikke svare, men tar imot henvisingen til gynekolog og forsvinner ut i mengden.

Køen vokser.

Vi innser raskt at den viktigste jobben for menneskene vi møter, må vi gjøre hjemme. Alle vet at Europa har stengt grensene. Til landene der de rike bor. Til landene der vi er så mette at vi er i ferd med å sprekke, men likevel ikke vil dele.

Fra flyktningleiren i Moria, Lesvos tatt av legen Marco Nardelli
De sanitære forholdene i leiren gjør ikke situasjonen bedre for flyktningene.
Foto: Marco Nardelli, lege i Moria-leiren

Voksne forteller historier om flukt fra tortur og vold som er så grov at det er vanskelig å forstå at de har overlevd.

– Hvordan bor dere? I et telt med mange andre, svarer to unge menn. De klør på huden og henvises til skabb-behandling. Det er viktig at det gjøres ordentlig. Utbruddene er nesten umulige å håndtere hvis ikke all behandling koordineres. Hvordan får man noen til å gi fra seg favoritt-teppet sitt her? Vi vet ikke svaret, og er glade for at vi får hjelp. Glade for at vi ikke er de som må kreve det inn.

En mamma kommer. I går var hun redd for å dø, og klarte ikke snakke. Hun er bedre i dag, og har med seg sine barn. Jenta leker med en dinosaurbamse mens mamma snakker med kollegaen vår. Et tannløst smil og en liten barnehånd rekkes frem. Hun har rød neglelakk på fire fingre. Perler i ørene og et grønt strikk med sommerfugler.

– Nice to meet you. My finger is pain. Hun smiler til bamsen, og viser frem høyre langfinger, neglen er borte.

«Barn trenger stabile, følsomme, stimulerende og kjærlige miljø for å kunne utvikle seg optimalt», leser vi på nettet samme kveld. Vi er alle kvalme når vi går av vakt.

72799 er tallet på mennesker som har forsøkt å krysse det lille havstykket mellom Tyrkia og Hellas i 2018. 32429 er tallet på mennesker som klarte det. 40370 ble stanset og fengslet av Tyrkisk kystvakt og politi. I Tyrkia bor det fire millioner flyktninger.

Vi har jobbet snart to uker på klinikken inne i Moria, her bor rundt 6000 mennesker under forhold som er så jævlige at vi er nødt å rope et høyt varsko. Vi har så mange historier og vitnesbyrd at det er vanskelig å vite hvordan vi skal bære de på best mulig måte. Men det vi vet, er at vi må fortelle. Som helsepersonell er det vår plikt å informere våre myndigheter om situasjonen.

Vi må fortelle om gutten vi fant inne i teltet for nyankomne, i en stank av urin og avføring, med bare en plate av papp å sove på. Han var registrert som voksen, glemt, og hadde bodd i dette teltet i åtte måneder. Da vi fikk samlet papirene hans og meldt fra, gikk det ikke lang tid før det ble konkludert med at gutten var 16 år, kanskje 15. Han er i Moria alene, så ulidelig alene. Men hans historie er ikke unik, får vi vite.

Hjemme er det regjeringsforhandlinger. De som tar til makta nå er motstandere av sorteringssamfunnet. De som har makta ønsker seg flere barn i Norge. Her er mange barn som dere kan velge å ikke sortere vekk. Løsningen er enkel, men den finnes ikke i Hellas. Vi hjelper dem ikke der de er.