Med rett til å knuse drømmer

Right to Dream-akademiet kombinerer skolegang med talentutvikling for barn og unge som har vokst opp i fattigdom-
Right to Dream-akademiet kombinerer skolegang med talentutvikling for barn og unge som har vokst opp i fattigdom- Foto:  Foto: Nima Hajarzadeh/Politiken 

SPORT

Er Manchester City en samfunnsnyttig samaritan når klubben finansierer «Right to Dream»-prosjektet i Ghana? Eller er hensikten å ha kontroll over talenter de egentlig bør ligge unna?

kommentar

Publisert:

Svaret er vel strengt tatt et sted midt imellom ytterpunktene.

Mens veldig mye materiale i Football Leaks-papirene tydelig avdekker en kynisk, egosentrisk og utspekulert pengegalopp, er problemstillingen rundt «Right to Dream» mer mangefasettert.

Det afrikanske akademiet, som VG besøkte tidligere i år, utgjør utvilsomt en stor forskjell for livene til en rekke barn.

Dette dreier seg om å gi en mulighet til unger som vokser opp i ekstrem fattigdom, og støtteordningene handler ikke bare om å utvikle det som kan bli profesjonelle fotballspillere.

Opplegget på akademiet tar for seg dannelse, folkeskikk og karakterbygging, i tillegg til systematisk jobbing med at talentene skal bli best mulig på banen. Ifølge Right to Dream har skoleringen lagt grunnlag for at 70 barn har fått utdanningsstipend i Storbritannia og USA, og nærmere 50 er blitt proffspillere.

Sammenlignet med hvordan tilværelsen hadde vært for disse dersom Right to Dream ikke hadde funnes, er det ingen tvil om at drømmer blir oppfylt og at det skapes viktige menneskelige verdier.

Men er det disse, eller helt andre verdier, som er den viktigste beveggrunnen til at storklubben Manchester City er involvert?

Når man leser det som fremkommer av Football Leaks-dokumentene, blir det fort åpenbart at Right to Dream handler om mye mer enn å sikre unge ghanesere sjansen til å realisere et potensial.

Her ligger det også kalkulerte investeringer bak.

Det store spørsmålet er om, eller i hvilken grad, regler og prinsipper blir omgått av strategisk egeninteresse.

Manchester City skjøt inn rundt 10 millioner kroner i 2010, et beløp som reguleres årlig. Partnerskapet med Right to Dream har det ikke akkurat blitt ropt høyt om fra hustakene, og når man leser detaljene i avtalen, er det grunn til å stille en rekke spørsmål.

Her har City, i alle fall indirekte, en form for kontroll over umyndige talenter, som ikke kan bytte klubb utenfor kontinentet før de fyller 18.

Dette underbygges av flere faktorer:

  • Right to Dream kan ikke selge spillere uten godkjenning fra City – og en tilbakeholdelse skal kunne skje «under full diskresjon».
  • City-finansierte Right to Dream har kjøpt den danske klubben FC Nordsjælland, dit spillere kan sluses i en periode, siden de ikke får engelsk arbeidstillatelse. Men så har altså de de lyseblå enerett til å hente dem frem til 21 års alder, og attpåtil krav på en fjerdedel av inntektene hvis en spiller selges til en annen klubb.
  • Legger vi til at eksperter mener sistnevnte kan være et direkte brudd på FIFA-regler om eierskap, begynner verdiregnskapet å avvike en del fra det rent samfunnsnyttige utgangspunktet.

Ledelsen ved Right to Dream står hardt på at ingen regler er brutt, argumenterer detaljert med hvor mye viktig som er oppnådd ved dette akademiet over år – og at ingen blir tvunget til å signere noen kontrakter.

Men da er spørsmålet hvorfor i all verden disse klausulene eksisterer – og det blir ikke besvart.

Det er ingen grunn til å betvile at det gjøres mye godt arbeid her, men dessverre nekter både akademiet og Manchester City å kommentere hva storklubbens rolle i utviklingsarbeidet faktisk innebærer.

Dermed blir bildet sammensatt.

Right to Dream er åpenbart i stand til å oppfylle drømmer om bedre liv, men de er fint i stand til å knuse dem også.

Og hvor mange har egentlig så langt tatt steget fra Right to Dream til serielederen i Premier League? Svaret: Klubben har holdt nullen.

CategoriesVG