Kan du se om noen lyver?

Historien om drapene på Orderud gård i 1999 er en uløst gåte. Tre personer er drept. Fire andre dømt for å ha planlagt drapene. Politiet klarte aldri å finne ut hvem som utførte drapene.

Etterforskningen var full av motstridende og endrede forklaringer. Vitner som ga mistenkte alibi ble beskyldt for falsk forklaring. Gjennom de to rettssakene var avisene fulle av vurderinger av de tiltaltes troverdighet, og om forklaringene deres talte for eller imot dem.

De fire som til slutt ble dømt i saken ble alle tatt i å lyve:

  • Per Orderud løy da han benektet å ha forfalsket farens signatur på kjøpekontrakten til gården.
  • Veronica Orderud løy under avhør om at det var gått av et vådeskudd i stuen på gården lille julaften 1998.
  • Lars Grønnerød fortalte politiet at «Lillegutt» var kjælenavnet på harddisken på PC-en hans. Navnet tilhørte en revolver som politiet antok at var et av drapsvåpnene.
  • Kristin Kirkemo sa hun ikke hadde noe med saken å gjøre. I et senere avhør sa hun at hun skaffet våpenet som laget hakket i bordet under det mye omtalte juleselskapet på gården lille julaften 1998.

Men det var ikke ved å studere ansiktsuttrykk og kroppsspråk politiet avslørte løgnene i Orderud-saken. Med is i magen og en helt spesiell metode jobbet politiet for å avdekke sannheten.

Jakten på sannheten

– Begrepet «sannhet» klarer jeg nesten ikke å forholde meg til. Det blir nesten et filosofisk spørsmål, sier politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew.

Da Rachlew begynte i politiet, satte han seg som mål å bli best mulig på avhør. En av de mest erfarne etterforskerne i Oslo-politiet forklarte at de beste avhørerne klarer å se når mistenkte snakker sant gjennom å lese kroppsspråk. Hvordan gjør man det? undret Rachlew.

– Du må skaffe deg erfaring, var svaret.

Da han etter noen år fortsatt ikke følte at han hadde knekt koden, gikk han tilbake til den drevne kollegaen og spurte på ny.

– Tja, ikke alle er menneskekjennere, fikk han høre.

Etter den nedslående beskjeden begynte Rachlew å tvile på om han hadde det i seg. Han bestemte seg for å reise til England for å studere etterforskningspsykologi.

På pensum sto bøker med lokkende titler som «Detecting lies and Deceit». Men forvirringen bare økte jo mer han leste. Helt til en dag på lesesalen, da det gikk opp for ham.

Forskningseksperimenter viste at dommere, psykiatere, etterforskere – til og med profesjonelle løgndetektor-operatører – bare klarte å avsløre løgnere i rundt 50 prosent av tilfellene. Altså helt tilfeldig.

De hadde hatt like stor sjanse for å treffe riktig om de hadde gjettet.

– Det forskerne egentlig forsøkte å si, var at det ikke fantes noen kode å knekke.

Ingen mennesker eller redskaper klarer å skille fullstendig mellom sannhet og løgn. Det er rett og slett ikke mulig. Men, gikk det i stedet an å forbedre avhøret? Å, ja da.

Etter å ha fullført en mastergrad, vendte Rachlew tilbake til Norge. I bagasjen hadde han med seg nye avhørsmetoder utviklet gjennom forskning.

Dårlige avhør

Se for deg at du sitter i et lukket avhørsrom overfor en politimann. Han sitter bak en datamaskin og veksler mellom å stirre på deg, stille vanskelige spørsmål og taste inn notater som du er usikker på om blir gjengitt korrekt. Det er ikke rart om nervene spenner seg og svetteperlene samler seg på pannen.

I Kristin Kirkemos bok «Fanget og fri» beskylder hun politiet for å utnytte det at hun var nervøs og ikke hadde advokat til stede for å få henne til å sprekke i avhør.

Tidligere var det ikke uvanlig å bruke slike taktikker. Problemet er at dette ofte virker mot sin hensikt. Mistenkte og vitner som føler seg presset gir nemlig dårligere forklaringer.

Birgitte Tengs-saken fra 1995 viser hvor galt det kan gå. Kripos mistenkte at det var Birgittes fetter som sto bak drapet. Etter han ble pågrepet, isolerte de han fra omverdenen og avhørte ham i 180 timer over en periode på fem uker.

Til slutt innrømmet han drapene. Fire måneder senere trakk han tilståelsen.

– Manipulerte tilståelser er i ytterste konsekvens ikke verdt en dritt. Vi kan ikke bruke den informasjonen til noe. Den kan tvert imot føre oss feil vei, tordner Asbjørn Rachlew.

Snudde avhøret på hodet

Rachlew er i dag landets fremste på avhørsteknikk. Han har vært ansvarlig for utdanningen av avhørsinstruktører ved Politihøgskolen, og var rådgiver for teamet som avhørte mannen bak massedrapene 22. juli 2011, Anders Behring Breivik.

Metoden han tok med seg tilbake til Norge heter «KREATIV», og snur den gamle avhørsmetodikken på hodet.

Nå gjør politiet alt de kan for å legge til rette for at mistenkte kan komme med frie forklaringer. Politiet søker etter alternative forklaringer på hva som kan ha skjedd. I stedet for å påvise skyld, leter de altså etter uskyld.

– Men om de alternative forklaringene ikke kan stemme, styrkes mistanken mot den mistenkte, forklarer Rachlew.

I alvorlige straffesaker er det slutt på rapportskriving under avhør. I stedet er det blitt vanlig å gjøre videoopptak. Samtidig lytter politiet etter ting de kan sjekke opp mot fakta. Forklarer vitnet eller mistenkte at de snakket med noen på telefonen mens det regnet, så kan dette sammenlignes med telefonselskapenes samtalelogger eller historiske værdata.

I Orderud-saken ble alibiene til Lars Grønnerød og Kristin Kirkemo sjekket opp mot slike registre. Der fant politiet ut at Grønnerøds mobiltelefon og datamaskin var i bruk fra hans leilighet drapsnatta, noe som gjør at politiet antar at han oppholdt seg der. Kirkemos mobil ble fanget opp på en basestasjon langt unna åstedet, selv om det ikke bekrefter at hun var på samme sted.

Hovedformålet med et avhør er å innhente så nøyaktige, relevante og pålitelige forklaringer som mulig. KREATIV-metoden forsøker også å ivareta et annet viktig formål.

– Det at avhøret gjennomføres på en etisk og trygg måte er avgjørende for befolkningens tillit til maktapparatet.

– Dere er ikke bekymret for å være så åpne om avhørsmetodene at kriminelle kan forberede seg godt nok til å lure dere?

– Det er ikke et problem, siden den mistenkte ikke vet hvilken informasjon vi sitter på. Så det er jeg ikke bekymret for i det hele tatt.

Nyere forskning tyder på at frie forklaringer og åpne, godt forberedte spørsmål gir bedre resultater enn tilståelsesfokuserte avhør. Likevel er det ikke alle som har lagt de gamle metodene på hylla.

I enkelte land har politiet til og med et hemmelig våpen i verktøykassa.

Løgner om løgndetektoren

Tidlig i avhørene av Lars Grønnerød koker det over for ham. Kristin Kirkemo har fortalt politiet at han eier en revolver. Tydelig frustrert kaller han Kristin en løgner. Han ber om å bli testet med løgndetektor, som han mener vil vise at Kristin lyver og han snakker sant.

En polygraf, som den egentlig heter, måler kroppens reaksjoner på ulike spørsmål, og skal gi utslag som tyder på at den som sitter i stolen med ledninger og sensorer festet til kroppen lyver. Det lovende klengenavnet løgndetektor gir inntrykk av at den bedre enn noe menneske skal kunne skille mellom løgn og sannhet, skyldig og uskyldig.

– Problemet er at det gang på gang har blitt bevist at dette ikke stemmer, sier Rachlew.

FBI bruker fortsatt polygraf, til tross for at de vet at de ikke kan være sikre på at den vil avsløre en løgner. Det vil de ikke at folk skal vite. For den brukes også til å skremme de som testes til å tro at de vil bli avslørt.

– Det er klart, noen lar seg manipulere. Men de har ikke noen høyere tilståelsesrate i USA enn i andre land. Tvert imot, så har de nok av skandaler med falske tilståelser. Det finnes ingen snarvei til sannheten, sier Rachlew.

Kan ikke nekte

I Norge er det ikke tillatt å bruke polygraftester som bevis i retten. Dette ble bestemt av Høyesterett i 1996.

Se for deg at du kommer hjem fra et julebord med jobben. Kanskje har du danset med en kollega. Noe av parfymen henger igjen i klærne dine. Partneren din sier at han eller hun har full tillit til deg, men at de har fått en nagende følelse av usikkerhet som ikke slipper taket. Så blir det foreslått en løgndetektortest, bare for å rydde tvilen av veien.

– Hva skal du si? Skyldig eller uskyldig – du kan ikke nekte! Samtykket vil aldri kunne bli frivillig, forklarer Rachlew.

Han mener Høyesteretts avgjørelse var forutseende og klok.

– De skjønte at dersom de forbød polygrafen, så ville det komme andre typer apparater som hevder å være fullstendig pålitelige. Derfor slo de fast at alle slike apparater skulle forbys.

Når mistenkte kommer med forklaringer som ikke kan stemme, er det lett å tenke at de lyver. Men det trenger ikke nødvendigvis å være sant.

Fordreide minner

Per og Veronicas alibi var at de lå og sov hjemme i sine senger drapsnatten på Orderud. Før de gikk til sengs, luftet de hundene. Morgenen etter luftet Veronica hundene på nytt, mens Per tok fjøsstellet. Flere vitner sådde tvil om detaljene i forklaringene kunne stemme.

Ylva Østby er nevropsykolog og ekspert på hukommelse. Sammen med sin søster har hun skrevet boka «Å dykke etter sjøhester», som inneholder mange eksempler på hvor sårbar menneskets hukommelse er for påvirkning.

– Å lyve er å si noe usant med vilje. Vi må skille dette fra å si noe usant fordi man husker feil, sier Østby.

Hun forklarer at det er en illusjon at det vi husker er den fulle og hele sannheten. Det finnes flere faktorer som spiller inn når vi skal forsøke å fortelle hva vi husker.

– Mange er nok redde for at det de ikke husker kan bli brukt mot dem. At de vil bli oppfattet som lite troverdige. For et uskyldig vitne er det ganske vanlig å bli så nervøse at de ender opp med å si noe feil.

I boken sin fastslår Østby at hukommelsen ikke er laget for rettssystemet. Den er ikke designet for å gjøre opptak av virkeligheten. Men hvis vi ikke kan stole på minnene våre, er det da noen vits i å bruke vitneforklaringer som bevis?

– Det er lett å tenke slik. Men det er ikke mindre grunn til å stole på vitneforklaringer enn tekniske bevis. De kan også være feil, påpeker Østby.

Asbjørn Rachlew er enig.

– Avhøret er vår mest brukte etterforskningsmetode. Det er og blir vårt viktigste redskap for å samle inn informasjon. Og i alle avhør så er det jo hukommelsen vi henter informasjon fra, sier Rachlew.

Ting man ikke glemmer

Det første døgnet etter en kriminell hendelse er helt avgjørende for etterforskningen. Etter det husker vitner mindre, og er mer mottakelige for påvirkning, som for eksempel noe de kan ha lest i avisen.

I Orderud-saken ble de fire dømte pågrepet først rundt tre uker etter trippeldrapet. I mellomtiden var mediene teppelagt av saker om Orderud-drapene. Tre uker er også god tid til å snakke sammen og samkjøre forklaringer.

De sprikende forklaringene i Orderud-saken taler imot at dette skulle være tilfelle. Alle fire ga i avhør ulike versjoner av hva som skjedde på gården lille julaften 1999: om det ble overlevert våpen, om det gikk av et vådeskudd og om det ble planlagt drap på kvelden.

– Det er lite sannsynlig at du begynner å tvile på om du har gitt fra deg eller mottatt et våpen. Og det er ingen som glemmer at de har drept noen. Problemet med traumatiske hendelser er heller at du ikke klarer å slutte å tenke på det, sier Rachlew.

Tid er også en utrolig viktig faktor. Når minner ikke er i bruk på lang tid, utsettes de for et enormt press fra prosesser i hjernen. Minner av viktige hendelser kan bli overskrevet og fordreid nok til at du husker dem helt feil. Men, er hjernen sårbar nok til å fullstendig fortrenge det som har skjedd?

Kan man rett og slett juge så lenge at man begynner å tro på det selv?

– Falske minner om hverdagslige ting er ikke uvanlig. Ren fortrengning er mindre sannsynlig. Hendelser av større betydning er det naturlig at du husker, sier Østby.

Når politiet tviler

At det oppstår feil i en forklaring skjer ofte. Det trenger ikke bety at den er mindre troverdig.

Politiet fant ikke pålitelige bevis for at de fire dømte hadde avfyrt de dødelige skuddene. Men retten har altså besluttet at det er bevist utover enhver tvil at de hadde en finger med i spillet.

Ordene troverdighet og pålitelighet handler begge om å kunne stole på en forklaring eller en person. De kan nærmest tolkes som synonymer.

Men i vitnepsykologien går det et skarpt skille mellom de to begrepene.

– Det skjer ganske ofte at dette blandes. Både på folkemunne og i domstolene. Men dette er viktig: forklaringen til absolutt troverdige personer kan være feil. Altså er den ikke pålitelig, forklarer Asbjørn Rachlew.

Han forklarer at politiet aldri kan basere sin beslutning på hvem de tror er mest troverdig. Hvis to vitneforklaringer strider mot hverandre, må politiet finne svar i det som gjør den ene historien mer pålitelig enn den andre.

– Klarer vi ikke det utover enhver tvil, så har vi ikke noen sak.

Gode grunner til å lyve

Hvis det å holde tilbake informasjon er å lyve, så er det ikke bare skurker som lyver. Dette er en veletablert del av politiets avhørsmetoder.

Rachlew mener politiet har god grunn til å skulle holde tilbake informasjon fra mistenkte. Og ikke bare for å undersøke om de lyver eller å hindre dem i å tilpasse forklaringene til politiets bevis.

Det sikrer også at uskyldige på fritt grunnlag kan komme med en upåvirket forklaring. Slik kan de ikke senere beskyldes for å ha tilpasset den etter politiets beviser.

– Det kan være mange årsaker til at en uskyldig person lyver. For eksempel hvis det er en elsker som er det ekte alibiet, og de ikke vil bli tatt i å være utro. Dette må vi ta høyde for, forklarer Rachlew.

En annen årsak til å lyve kan være et ønske om å ikke gjøre seg mer mistenkelig. Alle de fire dømte i Orderud-saken ble altså tatt i å lyve i avhør. Men det er ikke umulig at de løy for å unngå at politiet tvilte på deres sanne forklaringer.

En bevisst løgn i én situasjon trenger ikke bety at resten av det man sier ikke stemmer.

Håper på frikjennelse

Per og Veronica Orderud mener selv at løgnene om vådeskuddet og kjøpekontrakten bidro til at de ikke ble trodd i rettssakene.

Privatetterforsker Tore Sandberg har på vegne av Per og Veronica jobbet i årevis med å undersøke saken på nytt. I juni i år leverte han inn en begjæring om å få saken gjenopptatt, basert på nye bevis.

I snart 20 år har ekteparet hevdet sin uskyld. Kan dette tyde på at de faktisk er uskyldige?

Ikke nødvendigvis, mener Asbjørn Rachlew.

– Det er mange som sitter i norske fengsler og hevder at de er uskyldige, til tross for overveldende bevis for det motsatte. Det er ikke noe vanskelig å forstå, sier han.

– Men det kaster ikke nytt lys over saken.

Kilder: Svein Magnussen, Vitnepsykologi, 2004. Bår Stenvik, Bløff, 2014. Rachlew og Fahsing, Politiavhøret (artikkel), 2015. Hilde og Ylva Østby, Å dykke etter sjøhester, 2016.

Artikkelen er laget som del av samarbeidet mellom NRK og VG, i forbindelse med dokumentarserien «Gåten Orderud» (produsert av Monster for NRK).

Spørsmål og svar om Orderud-saken

Still spørsmål til krimjournalistene i VG og NRK.